I det midtre Nepal ligger en liten søvnig og fredelig landsby. Ghandruk heter den, befinner seg to tusen meter over havet og tre dagsmarsjer fra det tjuende århundret. Her bor noen tusen mennesker som skal ha mat hver dag og som forsørger seg selv med treplog og oksespann.

Det er bratt i Ghandruk. Fra toppen av en tusen meter høy åskam gror bygg, havre og mais på terrasser anlagt nedover bratte skråninger. Fjellbonden kaster ingenting. Gress og halm gir mat til bøfler og kuer. Bøfler og kuer gir gjødsel og gjødsel gir bygg, havre og mais til sultne himalayamager.

Det er jorda som omsetter verdiene til kalorier i fjellene. I den veiløse bygda finnes ingen butikker eller markeder. Ingenting å selge, ingenting å kjøpe. Når sant skal sies, ikke stor plass til kroner og øre.

Husmora i Ghandruk drømmer ikke om oppvaskmaskin, dypfryser og mikroovn. Hun drømmer om vann. Fra en kran eller en bøtte på gårdsplassen. Kanskje på gårdsplassen.

Skjønt i mange år framover må hun slite med vannkrukkene til og fra bekken. Ikke for det, nede ved bekken forteller «telegrambyrået» om barnefødsler og oldinger som har krepert, skrubber klesvask og pusser barneromper. Da får man fulgt med i det som skjer naturligvis.

I bekken ligger også landsbyens utedo, eneste do for den saks skyld. Sammen med det krystallklare fjellvannet renner amøber og andre ulumskheter. Slikt sjokkerer bare en nordboer med «meget» i helselære, men her er ingen vitenskap i hvit frakk til å fortelle om karius og baktius og gulbrun diaré. 

Men Ghandruk har ren luft. Ned fra de høye fjelltoppene i nord blåser frisk fjelluft i massevis. Skjønt folk har aldri pustet i noen annen luft. Heller ikke drukket noe annet vann og mest sannsynlig aldri lært å lese og skrive. Dessuten lider de fleste av underernæring, tuberkulose, dysenteri og gulsott.

De unge lider kanskje også av underernæring, i alle fall ikke av Saturday Night Fever. Muligens går de på skole, men med mest sannsynlighet er han bedre kjent med hakke, spade og en lite fele. Den nepalske folkemusikken er intens, handler om forsmådd kjærlighet og høye fjell og bretter ut folkesjela som en enkel, åpen og fredsommelig skapning.

Ramdsji Pahari er en ung sympatisk herre. Han lider ikke av underernæring – skjønt han lider vel kanskje av det også – men mest av mangel på noe å gjøre. Når han ikke veileder norske troll med nisselue og solbriller på ukelange fotturer i fjellene, sitter han mest hjemme og beklager seg over kvisete kontorister. Slike pedanter som bare løfter på skinka mot ekstra god betaling.

I selskap med blås og tsjang (risøl) får vi høre lange historier om monarken og hans pengeinvesteringer. Om rupiaristokratiet som skummer fløten av u-landsmidler. Ompostmesteren som ikke vil la ham få en utenlandspakke uten baksjis – ekstrabetaling. Om guder og avskyelige snømenn. Ramdsji er kommunist. Ingen tvil – religion er opium for folket.

Sri Pandsji Birendra Bir Bikram Sjah Dev heter Himalayas mektige herre. Kongen. Sri Pandsji Birendra Bir Bikram Sjah Dev er ikke kommunist. Han er reinkarnasjonen av hinduguden Vishnu. Og hinduguden Vishnu beskytter fjellrikets tretten millioner sammen med Brahman, skaperen, og Shiva, guden som tilintetgjør og gjenskaper.

Hindutid måles ikke i kroner og øre. Nepal befinner seg i 2036 – en jernalder, en mørketid, Kali Yuga, på slutten av en æra som omfatter mer enn fire millioner år. Når denne storalderen er over renses den forpestede verden, hvoretter alt begynner på nytt med fullalder, sølvalder, bronsealder og jernalder.

Vishnus kone, velstandsgudinnen Laksmi, er heller ikke kommunist. Hun deler ikke ut etter prinsippet om likhet for alle. Hun investerer i turisme, men ikke i Ghandruk. I Kathmandu, hovedstaden, ser man det. Bermudashorts på lyselilla legger, struttende ølmager, nakkestropper med Nikon og signalrøde truter og neonhår. Heseblesende, med roser i fjeset og klamme hender detter de ut av luftavkjølte luksusbusser, ånder inn eksotisk dunst av krydder, røkelse og hellig kupiss og tar med hjem Kodachrome-minner om erotiske templer og snødekte pyramider.

I Ghandruk finnes ingen substansløse drømmer i Bermudashorts. Kanskje en og annen trollnisse og fra tid til annen et parti fjellklatrere. Eller en flokk vitenskapsmenn med Sherlock Holmes-lupe og fotografiapparat, fullt ferdig til å utforske den avskyelige snømann.

Han har lange hårete armer som rekker ned til knærne, en brei lav skalle og enorme føtter. Han er like berømt som kameraten i Loch Ness, men – snømannen er blitt fotografert. Fotografen, en eller annen vitenskapsmann i fordums tid, var fra seg av henrykkelse. Og bildene? De var svært så uskarpe, må vite …

[Publisert i Uke-Adressa, bilag til Adresseavisen i 1980, Romerikes Blad 1979, Vårt Blad 1979]s is empty room